Hvorfor er jeg her?

Noen ganger kommer dette spørsmålet i en tom periode — jobben går, dagene går, og likevel er det en følelse av er det dette? Noen ganger kommer det etter et brudd med noe som ga livet form. Og noen ganger dukker det bare opp, uinvitert, en helt vanlig kveld. Skriver du det inn i et søkefelt, er du sannsynligvis ikke ute etter en klisje om å «finne din lidenskap». Du vil vite om det finnes et svar som holder.

Det som følger, legger fram hva kristendommen — som én tradisjon med et bestemt svar — faktisk hevder om hvorfor du finnes. Du trenger ingen religiøs bakgrunn for å lese det, og du kan ta det som ett konkret svar å holde opp mot andre.

Noen begreper først

For lesere uten bakgrunn i kristendommen:

• Jesus fra Nasaret var en jødisk religiøs lærer som levde i det romersk-okkuperte Palestina i det første århundret. Kristendommen hevder i tillegg at han også var Gud i menneskeskikkelse.
• Bibelen er samlingen av jødiske og kristne hellige tekster, med en eldre del (Det gamle testamentet) og en yngre del fra det første århundret (Det nye testamentet).
• Salmene er en samling på hundre og femti bønner og dikt i den eldre delen av Bibelen.
• Paulus var en tidlig kristen leder som skrev omtrent en tredel av Det nye testamentet.

Et kort, ærlig svar

Kristendommen svarer ikke på meningsspørsmålet med en oppgave du må utføre for å fortjene din plass. Den svarer med en påstand om opphav: at du ikke er et biprodukt, men noe tiltenkt — laget med hensikt, av noen, til noe. Og at hensikten ikke først og fremst er en prestasjon, men et forhold.

Om det stemmer, er en annen sak. Men det er verdt å se hva påstanden faktisk er, fordi den skiller seg fra både «du må finne din egen mening» og «det er ingen mening».

To utilfredsstillende standardsvar

I en sterkt sekularisert kultur møter spørsmålet vanligvis ett av to svar, og mange kjenner at ingen av dem helt holder.

Det ene er: det finnes ingen mening, universet er likegyldig, og du må lære å leve med det. En ærlig posisjon. Men de fleste klarer ikke å leve som om den er sann — vi handler hele tiden som om noe faktisk betyr noe, som om noen liv er bortkastet og andre vel anvendt, som om urett er ekte urett.

Det andre er: du skaper din egen mening. Frigjørende ved første øyekast, men det legger hele vekten på deg. Om meningen bare er noe du finner på, kan den også avfeies som noe du fant på — særlig de dagene den ikke bærer. En mening du selv har konstruert, er sjelden sterkere enn deg selv på ditt svakeste.

Kristendommens svar er en tredje mulighet: at meningen ikke må produseres av deg fordi den ligger i hva du er, gitt utenfra.

Påstanden: du er tiltenkt, ikke tilfeldig

Kristendommen begynner ikke med hva du skal gjøre, men med hvor du kommer fra. I Bibelens åpningskapitler beskrives mennesket som laget "i Guds bilde" — et uttrykk den kristne tradisjonen har lest som at hvert menneske bærer noe av den som lagde det, og derfor har en verdi som ikke er opptjent, men medfødt.

En tekst i Salmene setter dette personlig: at Gud "vevde" mennesket sammen, og at et menneske er "underfullt laget." Poenget den kristne lesningen trekker ut, er at eksistensen din ikke er en statistisk ulykke i et likegyldig univers, men noe som var ment. Om det stemmer, endrer det spørsmålet fra hvordan rettferdiggjør jeg at jeg er her? til hva var jeg ment for?

Hensikten er et forhold, ikke en oppgaveliste

Her overrasker kristendommen mange. Man kunne ventet at «hensikten med livet» ville være en oppgave — utrett nok, prester nok, etterlat et avtrykk. Kristendommens svar er annerledes.

Da Jesus ifølge en av evangelieberetningene ble spurt hva det viktigste av alt var, svarte han ikke med en bragd, men med et forhold: å elske Gud, og å elske sin neste. Kristendommen har historisk lest dette som at kjernen i hva et menneske er for, er relasjon — oppover mot den som lagde det, og utover mot andre mennesker. Ikke en karriere av åndelige prestasjoner, men å være i rett forbindelse.

Paulus, som skrev en tredel av Det nye testamentet, formulerte i et brev til kristne i byen Efesos at mennesker er "Guds verk, skapt til gode gjerninger." Rekkefølgen der er verdt å merke seg: verket først, gjerningene som følge. Du gjør deg ikke verdifull ved å prestere; verdien ligger forut for prestasjonen, og gjerningene flyter ut av den.

Hva dette ikke lover

Det er ærlig å si dette. Kristendommen lover ikke at følelsen av tomhet fordufter i det du aksepterer påstanden. Den påstår noe mer grunnleggende: at meningen er der uansett om du kjenner den akkurat nå. Mange som holder denne troen har perioder der livet føles hult — og tradisjonen sier at hva du er (tiltenkt, sett, ment) ikke avhenger av hva du føler en gitt dag.

Hvordan undersøke det

Om påstanden interesserer deg, hviler den til slutt på hvem Jesus var — for det er der kristendommen sier at Gud viste seg tydeligst. Den mest direkte måten å undersøke det på er å lese en av de fire korte livsbeskrivelsene av ham. Den korteste, Markus, tar en kveld. Les den og spør deg selv om personen du møter der virker som noen som vet hva mennesker er til for.

Hva nå?

Kom du hit fra en tom periode, eller etter at noe som ga livet form falt bort — kan du snakke om det. Chatten vår er gratis, privat og på ditt eget språk. Ingen kommer til å avspise deg med en klisje. Du starter den; du avslutter den når du vil.

Hvor dette kommer fra i Bibelen

• 1. Mosebok 1:26–27 — mennesket laget "i Guds bilde"
• Efeserne 2:10 — "Guds verk, skapt til gode gjerninger"
• Apostlenes gjerninger 17:24–28 — Paulus om at mennesker er skapt for å søke Gud
• Salme 139:13–16 — "underfullt laget"
• Kolosserne 1:16–17 — påstanden om at alt er skapt med hensikt
• Matteus 22:37–40 — det viktigste er å elske Gud og sin neste