Er Jesus den eneste veien?

Dette er et ærlig spørsmål, og de fleste som skriver det inn stiller det ikke for å provosere. De stiller det av omtanke. Hvordan kan en gud som kalles kjærlig, stenge folk ute på grunnlag av hvor de tilfeldigvis er født? Hva med dem som aldri har hørt om Jesus? Hva med gode mennesker fra andre tradisjoner — muslimer, hinduer, buddhister, jøder, eller folk som ikke tror på noe i det hele tatt? I et samfunn som setter likeverd og toleranse høyt, kan påstanden om én eneste vei virke støtende ved første øyekast.

Det som følger, prøver ikke å svare kjapt ja eller nei og gå videre. Det legger fram hva kristendommen — som én tradisjon med et bestemt svar — faktisk hevder, hva den nettopp ikke hevder, og hva innholdet i påstanden er. Ingen andre tradisjoner blir karikert underveis.

Noen begreper først

For lesere uten bakgrunn i kristendommen:

• Jesus fra Nasaret var en jødisk religiøs lærer som levde i det romersk-okkuperte Palestina i det første århundret. Kristendommen hevder i tillegg at han også var Gud i menneskeskikkelse. Han ble henrettet av de romerske myndighetene rundt år 30 e.Kr. ved korsfestelse.
• Korset er den korte kristne betegnelsen på den henrettelsen.
• Oppstandelsen er den kristne påstanden om at Jesus, etter henrettelsen, ble sett i live tre dager senere av flere navngitte vitner.
• Evangeliene er fire korte livsbeskrivelser av Jesus — Matteus, Markus, Lukas og Johannes.
• Faderen er måten Jesus omtaler Gud på i evangeliene.
• Paulus var en tidlig kristen leder som skrev omtrent en tredel av den andre delen av Bibelen.

Et kort, ærlig svar

Kristendommen hevder at Jesus er den eneste veien. Men innholdet i den påstanden er annerledes enn de fleste tror. Den handler ikke om et medlemskort i en religiøs klubb, og ikke om korrekte meninger man må undertegne for å slippe inn. Den handler om hva som skal til for å lukke det reelle gapet mellom mennesker og Gud, og det kristne svaret er at én bestemt person gjorde det.

At påstanden er eksklusiv, er sant. Det som gjør den eksklusiv, er noe annet enn mange venter.

Setningen det handler om

I evangeliet etter Johannes er det en scene der Jesus sier til en av følgerne sine, Tomas: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg."

Det er en høy påstand, og det er redelig å ikke pusse den bort. Den har vært lest som den kristne posisjonen i to tusen år. Det som utgjør forskjellen, er hvordan man leser den.

En vanlig sekulær lesning er: Jesus sier at han vokter himmelporten, og at bare kristne slipper forbi. Det er ikke hva setningen gjør.

Det setningen gjør, i sin bredere sammenheng: Jesus hevder at han er måten Gud og mennesker faktisk kommer sammen igjen på. Ikke at det finnes flere veier og han er én av dem, men at det finnes én vei, og at han er den — ikke som portvokter, men som den som gjorde arbeidet.

Forskjellen mellom «vei» og «passord»

Her ligger skillet mange bommer på. Et passord er noe man må kunne og uttale for å slippe inn. En vei er noe man går på for å komme et sted. Påstanden er ikke du må uttale navnet Jesus for å komme til himmelen. Påstanden er at arbeidet Jesus gjorde — livet hans, døden hans, og oppstandelsen — er det som lukker gapet mellom mennesker og Gud.

Det er et viktig skille. Det åpner et rom som alltid har eksistert i den kristne tradisjonen, og som ofte forsvinner i sekulær gjengivelse: muligheten for at mennesker som aldri uttrykkelig har hørt om Jesus, likevel kommer inn gjennom det han gjorde.

Hva kristendommen historisk sier om dette

Den kristne tradisjonen har alltid strevd med hva dette betyr for mennesker utenfor den direkte kristne kretsen. Noen ting Bibelen selv sier, som spiller inn i den strevingen:

I evangeliet etter Johannes står det, like etter åpningen, at den samme personen kristendommen identifiserer som Jesus er "det sanne lyset, som lyser for hvert menneske." Ikke bare mennesker som har hørt om ham. Hvert menneske. Tradisjonen har aldri bortforklart den formuleringen; den leses vanligvis som at Gud er virksom i livet til alle, også de som aldri har sett et kristent fellesskap.

Paulus holdt rundt år 50 e.Kr. en tale for en gruppe greske filosofer i Aten. Der sa han at Gud hadde innrettet det slik at mennesker kunne "famle seg fram til ham," siden han "ikke er langt borte fra en eneste en av oss." Famle er et påfallende ord — det forutsetter ikke religiøse eksperter med den rette formen, men søkende mennesker som strekker seg mot noe uten å ha hele kartet.

Og i et brev til kristne i Roma skrev Paulus noe slående om mennesker som aldri hadde hørt hverken den jødiske loven eller det kristne budskapet: at de "av naturen" kan gjøre det loven krever, og at "samvittigheten" deres vitner. Moralsk kunnskap er altså, ifølge denne teksten, ikke begrenset til dem som har lest en religiøs tekst. Gud er, ifølge påstanden, alt i gang med menneskers samvittighet lenge før de havner i et kristent fellesskap.

Hva kristendommen ikke sier

Det er verdt å si dette høyt, fordi mange har fått med seg det motsatte.

Den sier ikke at alle hinduer, muslimer, buddhister eller jøder står under fordømmelse på grunn av fødestedet sitt. En fordømmelse basert på hvor man er født, er ikke kristen lære. Den sier ikke at bare de som uttrykkelig har vært kristne kan reddes — det er en snevrere påstand enn tradisjonen historisk har fremsatt. Den hevder ikke at andre tradisjoner utelukkende farer med tull; det de sier om moral, mening, skjønnhet og rettferdighet rommer for kristendommen verdifullt stoff som også finnes andre steder. Og den hevder ikke at mennesker som er skadet av dårlig fungerende kirker dermed er stengt ute fra Gud — en stor del av Bibelen er nettopp kritikk av dårlig fungerende religiøse fellesskap.

Hvorfor da likevel eksklusiv?

Dette er delen som ofte er vanskeligst for sekulære lesere, og den fortjener en ærlig behandling. Kristendommen hevder ikke eksklusivitet av en slags stahet. Den hevder den fordi påstanden følger direkte av det den sier om Jesus.

Resonnementet er, forenklet: var Jesus virkelig Gud i menneskeskikkelse, og døde og sto han virkelig opp — to historiske påstander, begge mulige å undersøke — da er det som skjedde på korset unikt i sitt slag. Det kan ikke ha blitt gjentatt på flere måter av ulike tradisjoner. Det er én hendelse, med én følge.

Det er en annen slags eksklusivitet enn "bare vår klubb slipper inn." Det er mer som "det er én person som utførte operasjonen, og virkningen strekker seg til alle som lener seg på den." Om den personen utførte den påståtte operasjonen, avhenger av de historiske fakta — ikke av hvor mange ulike meninger som finnes.

Hva dette betyr for mennesker fra andre tradisjoner

Kommer du hit fra en muslimsk, hinduistisk, jødisk, buddhistisk eller sekulær bakgrunn: ingenting på denne siden prøver å karikere ditt fellesskap eller avskrive dine moralske intuisjoner som verdiløse. Den kristne tradisjonen har historisk lært — noen ganger for sent — at mye av det den verdsetter også er funnet i andre tradisjoner, og at mange mennesker utenfor dens grenser har søkt Gud mer oppriktig enn mange innenfor.

Det den kristne påstanden gjør, er å legge fram én bestemt historisk hendelse som grunnlaget et menneske — fra hvilken tradisjon som helst — faktisk kan komme til Gud på. Den påstanden står eller faller på om hendelsen er det den gir seg ut for å være. Det er noe du kan undersøke.

En norsk merknad

I Norge lever mange som kommer fra en kristen bakgrunn, men nå tar avstand fra den, delvis fordi de ser den eksklusive påstanden som intolerant. Andre kommer fra muslimske hjem eller sekulære miljøer og har samme inntrykk. Det er forståelig. Men for den som ennå ikke har avskrevet saken, er det verdt å se forskjellen mellom eksklusiv på grunnlag av gruppetilhørighet og eksklusiv på grunnlag av en historisk hendelse. Det første er moralsk tvilsomt; det andre er noe som lar seg undersøke.

Hva nå?

Kom du hit med en konkret situasjon — en du er glad i fra en annen tradisjon, din egen sammensatte bakgrunn, eller en indre strid med hva dette ville bety — kan du snakke om det. Chatten vår er gratis, privat og på ditt eget språk. Du starter den; du avslutter den når du vil.

Hvor dette kommer fra i Bibelen

• Johannes 14:6 — "jeg er veien, sannheten og livet"
• Apostlenes gjerninger 4:12 — påstanden om at det ikke finnes frelse i noen annen
• 1. Timoteus 2:5–6 — "én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker"
• Johannes 1:9 — "det sanne lyset, som lyser for hvert menneske"
• Apostlenes gjerninger 17:27 — "famle seg fram til ham... ikke langt borte fra en eneste en av oss"
• Romerne 2:14–15 — om mennesker uten skreven lov hvis samvittighet vitner