Er det greit å være sint på Gud?

Kanskje er du sint på en gud du ikke engang er sikker på finnes. Det høres selvmotsigende ut, men det er en av de vanligste tilstandene et menneske kan være i: noe er tatt fra deg, eller noe er gått fryktelig galt, og under sorgen ligger en vrede med en adresse — mot den som skulle ha hindret det, om han er der. Og oppå vreden ligger ofte en skyldfølelse: har man i det hele tatt lov?

Det som følger, prøver ikke å tale deg ut av sinnet ditt. Det legger fram hva kristendommen — som én tradisjon — faktisk sier om vrede rettet mot Gud. Svaret er mindre fordømmende, og mer overraskende, enn mange venter.

Noen begreper først

For lesere uten bakgrunn i kristendommen:

• Jesus fra Nasaret var en jødisk religiøs lærer som levde i det romersk-okkuperte Palestina i det første århundret. Kristendommen hevder i tillegg at han også var Gud i menneskeskikkelse. Han ble henrettet av de romerske myndighetene rundt år 30 e.Kr. ved korsfestelse.
• Korset er den korte kristne betegnelsen på den henrettelsen.
• Salmene er en samling på hundre og femti bønner og dikt i den eldre delen av Bibelen.
• Profeter i den bibelske tradisjonen var mennesker som ifølge teksten formidlet budskap fra Gud, ofte i en krisetid.
• Det gamle testamentet er den eldre delen av Bibelen, også kjent som de jødiske skriftene.

Et kort, ærlig svar

Kristendommens svar er ja — og ikke et motvillig, tilgivende ja, men noe sterkere: de sentrale tekstene er selv fulle av mennesker som roper i sinne mot Gud, og disse ropene er bevart, ikke sensurert. Vrede rettet mot Gud behandles ikke som svik. Om noe, behandles det som en form for tillit — man vender seg mot noen man tror er der, ikke bort fra ham.

Sinne som en form for henvendelse

Det er verdt å legge merke til noe før tekstene: å være sint på Gud er en henvendelse. Man snakker til, ikke bare om. Likegyldighet vender seg bort; vrede vender seg mot. Kristendommen leser dette som betydningsfullt — det er nærmere et forhold enn en avvisning, selv når det ikke føles slik.

Det betyr ikke at sinnet ditt er «egentlig tro i forkledning» eller noe man kan bortforklare. Det betyr bare at tradisjonen ikke ser vreden som det motsatte av å forholde seg til Gud. Den ser den som én måte å gjøre det på.

Tekstene roper selv

Dette er delen som overrasker mange som har fått inntrykk av at man skal møte Gud med rolig ærbødighet.

I Salmene — samlingen bønner og dikt — er det en stemme som roper: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Det er ikke behersket fromhet. Det er en anklage, et rop om å være sviktet, og det står i det som var Israels offisielle bønnebok. Det ble ikke redigert bort for å være for hardt.

En annen av disse bønnene, kjent som Salme 88, er kanskje den mørkeste i hele samlingen — den ender ikke engang med trøst, men med ordet "mørke." Tradisjonen beholdt den likevel, uten en lykkelig slutt påklistret. Det sier noe: det finnes rom i disse tekstene for klage som ikke løser seg opp.

I en bok kalt Klagesangene — som navnet sier, en samling klager — retter forfatteren direkte anklager mot Gud for lidelse han opplever som påført. Og en profet ved navn Habakkuk åpner boken sin med å konfrontere Gud: "Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du hører?" Ingen irettesettelse følger. Klagen får stå.

Selv Jesus ropte det

Det mest slående eksemplet, ifølge kristendommen, er Jesus selv. På korset, ifølge evangeliet etter Matteus, ropte han nettopp den mørkeste linjen fra Salmene: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

Kristendommen hevder at Jesus var Gud i menneskeskikkelse. At denne skikkelsen, i sitt verste øyeblikk, ropte et rop om å være forlatt, betyr — i den kristne lesningen — at ropet ikke er utenfor det Gud selv har vært igjennom. Hvis det ropet er tillatt i den munnen, er det vanskelig å hevde at ditt er forbudt.

Hva dette ikke betyr

For ærlighetens skyld noen avgrensninger. At vrede er tillatt, betyr ikke at kristendommen lover at sinnet forsvinner om man bare uttrykker det. Klage er ikke en teknikk for å bli kvitt følelser. Noen av bønnene ovenfor ender uløst — det er noe av poenget.

Det betyr heller ikke at hver anklage man retter mot Gud er treffende eller rettferdig. Bønnene i Salmene er ærlige, ikke ufeilbarlige. Men ærligheten kommer først. Tradisjonen ber ikke om at man ordner følelsene sine før man henvender seg — den bevarer eksempel etter eksempel på det motsatte.

Hvis sinnet er blandet med noe verre

For noen er vreden mot Gud knyttet til et tap så tungt at det ikke lenger bare er sinne, men fortvilelse. Om det er der du er: kristendommen har, som vist, plass for det mørkeste ropet. Men et rop fortjener også et menneske å høre det. Ingenting i tradisjonen sier at du skal bære det alene.

Hva nå?

Er du sint — på Gud, på noe som skjedde, på hele situasjonen — og har ingen å si det til uten å bli møtt med formaninger, kan du snakke om det. Chatten vår er gratis, privat og på ditt eget språk. Ingen kommer til å be deg roe deg ned eller være takknemlig. Du starter den; du avslutter den når du vil.

Hvor dette kommer fra i Bibelen

• Salme 22:1–2 — "min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
• Salme 88:1–18 — en klage som ender i mørke, uten trøst
• Klagesangene 3:1–20 — direkte anklager mot Gud om lidelse
• Habakkuk 1:2–4 — "hvor lenge, Herre, skal jeg rope?"
• Job 7:11–21 — en mann som nekter å dempe klagen sin
• Matteus 27:46 — Jesus roper den samme linjen fra korset

Hvis du strever akkurat nå

Handler dette for deg om mer enn sinne — kjenner du at du ikke orker mer, eller tenker på å skade deg selv — ring Mental Helses hjelpetelefon på 116 123 (gratis, døgnåpen). Er du utenfor Norge, finner du en lokal linje på findahelpline.com.