Hvorfor rammer vondt gode mennesker?

De fleste som skriver dette spørsmålet, spør det ikke abstrakt. Noen er død. En diagnose er stilt. Et barn er rammet av noe. En venn, en forelder, en kollega — noen som ikke fortjente det — har opplevd noe som ikke burde ha skjedd. Før resten av denne siden prøver å si noe: er det slik du kom hit, vil vi ta det på alvor, og du trenger ikke å godta noe av det nedenfor for å være her.

Det som følger, er ingen ferdig forklaring. Ferdige forklaringer er som regel fornærmende på dette punktet. Det er en fremstilling av hva kristendommen — som én tradisjon med et bestemt svar — faktisk sier om vilkårlig ulykke, og hva den nettopp ikke sier.

Noen begreper først

For lesere uten bakgrunn i kristendommen:

• Jesus fra Nasaret var en jødisk religiøs lærer som levde i det romersk-okkuperte Palestina i det første århundret. Kristendommen hevder i tillegg at han også var Gud i menneskeskikkelse. Han ble henrettet av de romerske myndighetene rundt år 30 e.Kr. ved korsfestelse.
• Oppstandelsen er den kristne påstanden om at Jesus, etter henrettelsen, ble sett i live tre dager senere av flere navngitte vitner.
• Evangeliene er fire korte livsbeskrivelser av Jesus — Matteus, Markus, Lukas og Johannes — skrevet av følgerne hans i tiårene etter hans død.
• Det gamle testamentet er den eldre delen av Bibelen, også kjent som de jødiske skriftene.
• Paulus var en tidlig kristen leder som skrev omtrent en tredel av den andre delen av Bibelen.

Et kort, ærlig svar

Kristendommen har ingen formel som forklarer hvorfor en bestemt god person ble rammet av noe bestemt vondt. Den har noe annet — og på sitt vis merkeligere. Den hevder at verden selv er i uorden, at uskyld ikke gir fritak, at Gud ikke blir svevende over det men har gått inn i det, og at bruddet ikke har det siste ordet.

Om den påstanden stemmer, avhenger av hendelsene kristendommen påberoper seg. Mer om det nedenfor.

Hva kristendommen ikke sier

Det er verdt å rydde dette bort først, fordi mange har fått med seg noe annet.

Den sier ikke at vonde ting rammer deg fordi du har gjort noe for å fortjene dem. Ideen dukker opp her og der i religiøs kultur, men Jesus selv avviser den uttrykkelig i evangeliene. Den sier ikke at alt som skjer, skjer fordi Gud ville det slik — bildet Bibelen gir er mer sammensatt. Den sier ikke at lidelse bringer deg nærmere Gud på en måte som rettferdiggjør lidelsen; det er en sentimental oppsummering som er både sjelesørgerisk og teologisk uholdbar. Og den sier ikke at du ikke får uttrykke sorgen din — en stor del av den bibelske poesien er klage, og tradisjonen skjærer den aldri bort.

Jesus nekter å gi den kausale forklaringen

I evangeliet etter Johannes er det en scene der følgerne viser Jesus en mann som er født blind, og spør hvem sin skyld det er — hans egen eller foreldrenes. Det er tidens standardspørsmål: skjer noe vondt, må noen ha gjort noe galt.

Jesu svar, i direkte form: "Verken han eller foreldrene har syndet." Han tar skyldspørsmålet av bordet, og helbreder deretter mannen. Påstanden som følger av hvordan kristendommen historisk har lest dette: den første reaksjonen på et menneskes lidelse er ikke hva har han eller hun gjort for å fortjene dette, men hvor er Gud her i ferd med å gjøre det godt igjen.

I en annen scene, i evangeliet etter Lukas, bringer folk Jesus nyheter om to katastrofer som nettopp hadde skjedd: en politisk henrettelse og et tårn som styrtet sammen og drepte atten mennesker. Spørsmålet under nyheten er det samme — var ofrene verre enn andre? Jesu svar, i enkelt språk: nei, de var ikke verre. Slikt skjer. Det sier noe om hvordan verden fungerer, ikke om den moralske regnskapsbalansen til den som rammes.

Bibelen klager med

I Det gamle testamentet — den eldre delen av Bibelen — står en bok kalt Job, som handler helt igjennom om en god mann som får alt tatt fra seg uten å ha gjort noe. Han mister eiendelene sine, barna sine, helsen sin. Venner kommer og prøver å forklare det med den samme kausale logikken Jesus senere avviser: du må ha gjort noe.

Job protesterer. En stor del av boken er hans utførlige klage — til dels vendt mot Gud — over det som har rammet ham. At han klager, blir ingen steder i teksten fordømt; tvert imot, mot slutten blir vennene som prøvde å bortforklare hans lidelse offentlig irettesatt av Gud selv.

Det boken ikke gjør, er å gi et ferdig svar på hvorfor dette rammet Job. Gud viser seg i siste del av boken og gir ham ingen forklaring — ikke noe det var av grunn X. I stedet stiller Gud Job en rekke spørsmål som forstørrer virkelighetens skala, og Job tier deretter. Det er ikke et svar, men det er heller ingen benektelse av Jobs spørsmål. På vanlig norsk: Bibelen nekter her å gi den enkle forklaringen, også når den ville passet leseren.

En verden i uorden, ikke et likegyldig univers

Den kristne påstanden om ulykke står i en bredere ramme. Kristendommen holder fast ved at verden ikke er slik den var ment å være. Ikke bare menneskelig oppførsel, men også sykdom, død, naturkatastrofer — ting som rammer mennesker — er i dette bildet ikke den opprinnelige hensikten, men resultatet av en dypere skjevhet i virkeligheten.

Paulus, i et brev til en gruppe i Roma, formulerte det slik: at "hele skapningen sukker og stønner som i fødselsrier." Bildet er påfallende — fødselsrier er ikke forgjeves smerte, men smerte som er på vei et sted. Den kristne påstanden er at smerten er virkelig, at den ikke pusses vekk, og at den likevel ikke har det siste ordet.

Gud blir ikke stående utenfor

Dette er delen der kristendommen skiller seg fra mange andre svar. Filosofiske tradisjoner — antikke og moderne — prøver ofte å forklare lidelse. Kristendommen prøver heller å utholde den, sammen med leseren, og peker så et annet sted.

I evangelieberetningene står Jesus ifølge teksten ved graven til en venn som nettopp er død, og han gråter — selv om teksten sier at han visste at han få minutter senere skulle gjøre mannen levende igjen. Han gråter likevel. Den kristne lesningen: Gud later ikke som om det ikke betyr noe. Døden er virkelig, også for Gud.

Og hendelsen som ifølge kristendommen fastslår Guds forhold til lidelse endelig, er korset. Påstanden er ikke "noen ble sendt til lidelse for å få regnskapet i orden," men "Gud selv, i Jesus, gikk inn i lidelsen, frivillig." Ikke svevende over den. Inn i den. Det løser ikke hvorfor akkurat dette, men det endrer spørsmålets natur: har Gud i Jesus selv tatt på seg smerten, er han ikke en fraværende dommer du står til regnskap for. Han er en som selv vet hva det er.

Og oppstandelsen

Korset er ikke slutten på fortellingen. Tre dager senere, ifølge de første kristne, ble Jesus sett i live — hendelsen kristendommen kaller oppstandelsen: påstanden om at Jesus etter henrettelsen ble sett i live av flere navngitte vitner. Det betyr, i sammenheng med dette spørsmålet, at det finnes en påstått offentlig historisk hendelse som viser at død og ødeleggelse ikke beholder det siste ordet — ikke fordi det er en fin tanke, men fordi det ifølge påstanden faktisk skjedde.

Den siste boken i Bibelen beskriver den tiltenkte sluttilstanden konkret: "Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer." Ikke en benektelse av det som har vært, men et løfte om at det skal gjøres godt igjen.

Hva nå?

Er ikke dette spørsmålet abstrakt for deg — har noe konkret skjedd og du har ingen å ta sinnet eller sorgen til — kan du snakke om det. Chatten vår er gratis, privat og på ditt eget språk. Ingen kommer til å bortforklare sorgen din. Du starter den; du avslutter den når du vil.

Hvor dette kommer fra i Bibelen

• Johannes 9:1–3 — Jesus avviser skyldspørsmålet ved blindhet
• Lukas 13:1–5 — Jesus nekter å si at katastrofeofre var verre enn andre
• Job 1:1–2:10 — innledningen til en bok om en god mann som mister alt
• Romerne 8:18–23 — "hele skapningen sukker og stønner som i fødselsrier"
• Romerne 8:28 — påstanden om at Gud arbeider gjennom det som er vondt
• Åpenbaringen 21:3–4 — "han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne"

Hvis du strever akkurat nå

Handler dette for deg om mer enn et spørsmål — tenker du nå på å skade deg selv — ring Mental Helses hjelpetelefon på 116 123 (gratis, døgnåpen). Er du utenfor Norge, finner du en lokal linje på findahelpline.com.