Hvordan leser jeg Bibelen?

Du har kanskje en et sted — arvet, kjøpt, lastet ned — og har åpnet den, sett en vegg av kapitler og vers med gammelt språk, og lukket den igjen. Den har ingen åpenbar begynnelse, ingen «start her». Skriver du dette inn i et søkefelt, vil du sannsynligvis ha noe praktisk: hvor begynner man faktisk, hva bør man hoppe over først, og hvordan leser man den uten å ha en kirkelig bakgrunn å lene seg på?

Det som følger, er en konkret start. Det legger fram hvordan man leser Bibelen — som kristendommens samling av tekster — på en måte som gir mening for en nybegynner. Ingen sjargong forutsatt.

Noen begreper først

For lesere uten bakgrunn i kristendommen:

• Bibelen er samlingen av jødiske og kristne hellige tekster. Den har to deler: Det gamle testamentet (eldre, skrevet mellom omtrent 1500 f.Kr. og 400 f.Kr., også de jødiske skriftene) og Det nye testamentet (skrifter fra det første århundret e.Kr. om Jesus og følgerne hans).
• Jesus fra Nasaret var en jødisk religiøs lærer som levde i det romersk-okkuperte Palestina i det første århundret. Kristendommen hevder i tillegg at han også var Gud i menneskeskikkelse.
• Evangeliene er fire korte livsbeskrivelser av Jesus — Matteus, Markus, Lukas og Johannes.
• Salmene er en samling på hundre og femti bønner og dikt i Det gamle testamentet.

Et kort, ærlig svar

Den viktigste innsikten er at Bibelen ikke er én bok å lese fra perm til perm, men et bibliotek på titalls skrifter i ulike sjangre, skrevet over mer enn tusen år. Den mest vanlige nybegynnerfeilen er å starte på side én og gi opp et par bøker inn. Den kristne tradisjonen ville i praksis nesten alltid råde en nybegynner til å begynne et helt annet sted: med en av livsbeskrivelsene av Jesus.

Ikke begynn på side én

Åpner du Bibelen forfra, møter du snart lange avsnitt med gamle lover, slektstavler og ritualer som gir liten mening løsrevet fra sin sammenheng. Mange velmenende lesere har grunnstøtt akkurat der. Det er ikke fordi de tekstene er verdiløse, men fordi de forutsetter en kontekst en nybegynner ennå ikke har.

Den mer naturlige inngangen, som tradisjonen selv peker på, er personen alt annet i samlingen dreier seg rundt. Så begynn med Jesus.

Begynn med en av de fire livsbeskrivelsene

Av de fire evangeliene er det to gode steder å starte:

Markus er den korteste og hardeste. Den beveger seg raskt, uten mye forklaring, og gir et konkret, jordnært bilde av hva Jesus gjorde og sa. Du leser den på omtrent halvannen time — en kveld. For en nybegynner som bare vil se hvem denne personen var, er dette ofte det beste stedet.

Johannes er mer ettertenksom og fortrolig i tonen, mer opptatt av hvem Jesus hevdet å være. Den er omtrent like lang, men langsommere i pust.

Uansett hvilken du velger: les den som du ville lest en beretning om en person, ikke som et oppslagsverk. Målet er ikke å forstå alt, men å møte figuren.

Hvordan lese, ikke bare hva

Noen praktiske vaner som hjelper de fleste nybegynnere:

• Les i større bolker, ikke enkeltvers. Løsrevne vers er lette å misforstå. Et helt kapittel, eller en hel scene, gir konteksten som gjør enkeltlinjene forståelige.
• Bruk en moderne oversettelse. For sekulære norske lesere er Bibelselskapets nyeste (Bibel 2011) som regel mest tilgjengelig, på et språk som ligger nær ditt eget. Gammel, høytidelig ordbruk er ikke mer «ekte» — den gjør bare inngangen unødig tung.
• Legg merke til sjangeren du er i. Poesien i Salmene skal leses som poesi, ikke reportasje. Evangeliene presenterer seg som beretning. Brevene er nettopp brev, skrevet til bestemte mottakere. Å vite hva slags tekst du leser, endrer hvordan du leser den.
• Skriv ned spørsmål i stedet for å stoppe. Du kommer til å støte på ting som forvirrer eller provoserer. Å notere dem og lese videre er som regel bedre enn å gå i stå ved første vanskelighet.

Les den kritisk — det er tillatt

En vanlig antakelse er at man skal svelge teksten ukritisk, som om spørsmål var respektløst. Kristendommen selv rommer det motsatte. Det nye testamentet forteller på et punkt om en gruppe tilhørere som blir rost nettopp fordi de "gransket skriftene daglig for å se om det stemte" — de tok altså ingenting for gitt, men undersøkte. Det er, i tekstens egne øyne, den rosverdige måten å møte den på: å prøve den, ikke å underkaste seg den blindt.

Hva tradisjonen mener teksten er til for

Kristendommen leser ikke Bibelen som ren informasjon å samle, men som noe som er ment å virke på leseren over tid. En tidlig tekst beskriver det som noe som "trenger igjennom" mennesket. Uten å forutsette at du deler den vurderingen, er det verdt å vite hensikten tradisjonen tillegger lesningen: ikke å bestå en kunnskapsprøve, men å bli kjent med personen tekstene kretser om, og la det gjøre noe med hvordan man lever. En annen tidlig forfatter formulerte det praktisk: at det ikke holder å "høre ordet" uten også å "gjøre etter det."

Du trenger ikke å godta den rammen for å lese. Men den forklarer hvorfor tradisjonen behandler det å lese sakte og gjentatte ganger som mer verdifullt enn å komme raskt gjennom.

En enkel første plan

Om du vil ha noe helt konkret: les evangeliet Markus i sin helhet, én scene om gangen, over en uke eller to. Deretter, om det vekker noe, les Johannes. La resten av samlingen vente til du har møtt personen alt annet handler om. Det er en start de fleste finner overkommelig.

Hva nå?

Sitter du fast, eller støter du på noe du ikke forstår eller ikke liker — kan du snakke om det. Chatten vår er gratis, privat og på ditt eget språk. Ingen kommer til å behandle spørsmålene dine som mangel på tro. Du starter den; du avslutter den når du vil.

Hvor dette kommer fra i Bibelen

• 2. Timoteus 3:16–17 — påstanden om hva skriftene er til for
• Salme 119:105 — teksten som "en lykt for min fot"
• Lukas 24:27 — Jesus som knytter de eldre tekstene til seg selv
• Hebreerne 4:12 — påstanden om at teksten "trenger igjennom"
• Jakob 1:22 — å "gjøre etter" ordet, ikke bare høre det
• Apostlenes gjerninger 17:11 — tilhørere rost for å "granske" i stedet for å svelge ukritisk